Anne Lise Frøkedal
NewsflashPosted by Lars Myhren Holand Thu, September 02, 2010 18:43:45
Anne Lise Frøkedal har revidert min oppfatning av det politisk korrekte. Hvis du i et av ørten tusen bandintervju finner fram til jenta som spiller gitar, synger og skriver tekstene til en gruppe musikere som ellers består av gutter, betyr det allikevel ikke at hun er en indie-rockens kvinnelige frontfigur. Selv om det er en realitet. Hun står faktisk foran på scenen med gitar og synger egne tekster, men hun vil ikke bli fotografert slik. I rockepose."Jeg har spillt gitar siden jeg var tolv år gammel. Det er ikke noen stor greie for meg," sier hun. Det var ryggmargsrefleks å vise det fram som en kvalitet ved henne. Men forsøk å vrenge det politisk korrekte med innsiden ut og overraskelse i stemmen: "Jøss! Spiller du gitar! Så flink!" Det blir latterlig. Snakket man om en mann, ville man ikke snakket. Det ville være gitt. Det er den politisk korrekte doble bunn. De som lever med andres stereotypier blir spurt om å bevise på nytt og på nytt det de vi forstår i teorien, men glemmer i praksis. Til de er drittlei.
(Gitaren ble med fordi den var fin. Frøkedal var skitkul å jobb med.)
(På trykk i Dagbladet FREDAG 3.9.2010)
- Comments(0)http://www.larsmyhrenholand.com/#post60
Hvilke av disse menneskene er noe så sjeldent som en norsk komiker satirisk nok til å skape ubehag? I Norge er vi ikke vandt med å le av at det vi respekterer blir latterliggjort. Ville det vært så farlig? Dag Sørås tar ikke med norsk humor til utlandet. Det er omvendt. Han tar med deres humor til oss. Jeg tror veien blir lang.
(Bilder fra Dagbladet FREDAG 27.8.10)
På Ila Landsfengsel sitter de som vi helst ikke vil forholde oss til. Folk som må bevise at de kan leve som normalt i samfunnet, før de slipper ut. I praksis er det som å være tenåring i et strengt hjem. Du føler deg voksen, men er uten myndighet til å ta ansvar. Du må lære å sette grenser for deg selv og andre på en bedre måte. Alt du sier og gjør, blir rapportert og vurdert. Kanskje også misforstått av dine voktere. Å møte fangene på Ila, viser klart og tydelig at det normale er helt individuelt. Noen har vokst opp med rus, vold og omsorgssvikt. Andre har opplevelser som gjør dem sårbare for omstendigheter de ikke har kontroll over. I små skritt av gangen har livet tatt feil vei. Det som har skjedd kan ikke unskyldes, men det kan forklares. Og det blir mulig å se at forskjellen mellom deg og mange av dem, ikke er så stor som du kanskje skulle ønske. 
Helen Bergsholm (18) fra reportasje om hva som skjer med unge debutanter i norsk film, underveis og etter at filmen er ferdig. I Dagbladet FREDAG.
Her: stuck i det "norske". 
Ofte er det de artistene utenfor Oslo som viser det største engasjementet. De må ha mer å fare med enn de andre, hvis de skal nå ut til et bredt publikum. Sveinung Sundli er et godt eksempel på dette. En gründer med nok energi til å dra ut i skogen, få med seg lokalsamfunnet og lage en bra festival på en plass som folk knapt ville husket som noe mer enn et veikryss. Han gjør det ikke alene, men han gjør det som er nødvendig for å skape oppmerksomhet og engasjement hos resten. Han gjør akkurat dét selv, så det blir noe av. 
